Kjærlighet

Kan noen fortelle meg hva kjærlighet egentlig er? Kan noen fortelle meg hvorfor det gjør vondt? Kan noen fortelle meg hvorfor jeg gråter? Kan noen fortelle meg hvordan der hele funker? Kan noen fortelle meg hvorfor det kan være den beste følelsen i verden, og den verste neste dag? Kan noen fortelle meg hvorfor det er en skuffelse? Kan noen fortelle meg hvorfor det forvirrer meg? Kan noen fortelle meg hva jeg skal gjøre? Kan noen fortelle meg hvorfor det hele plutselig ender? Kan noen fortelle meg hvorfor forhold ender? Kan noen fortelle meg hvorfor sorgen ikke ender? Kan noen fortelle meg hvorfor følelsene ikke går vekk? Kan noen fortelle meg hvorfor det er vanskelig å puste? Kan noen fortelle meg hvorfor distanse gjør vondt? Kan noen fortelle meg hvordan ting kan bli bedre? Kan noen fortelle meg hvordan det kan påvirke så mye? Kan noen fortelle meg hva som er galt? Kan noen fortelle meg hvorfor jeg var dum? Kan noen fortelle meg hvorfor jeg er naiv? Kan noen fortelle meg hvorfor jeg enda har håp, tro? Kan noen fortelle meg hvorfor bare kjærlighet mangler? Kan noen fortelle meg hvorfor dette ikke funker? Kan noen fortelle meg hva kjærlighet er? Jeg vet ikke. Akuratt nå virker det som at solen som skinnte så fint har sluknet. Akuratt nå virker det bare som et mørkt, dypt, smertefult hull. Det virker tomt, jeg vet ikke engang om det eksisterer lengre. Kommer det noen gang tilbake? Var det der noen gang i det hele tatt? 


 

Hvem er jeg?


Vel, jeg er Linn Hølland. Jeg har ganske mange humørsvigninger, og selv om jeg noen ganger er en deprimert drittunge, tror jeg at jeg kan spre litt glede til tider. Jeg tenker ofte at 9ende klasse var året i mitt liv, ettersom jeg aldri har følt meg mer verdtsatt og glad, men egentlig er alle årene jeg har levd "årene i mitt liv". Jeg er 16 år, og har fyllt alle de 16 årene med gode og dårlige minner, som gjør meg til den personen jeg er i dag. Jeg er stadig i en voksende periode, og ny i dette som kalles livet. Jeg er en person som gjør feil daglig. De feilene jeg gjør knekker meg litt, men gjør meg også sterkere. Jeg prøver å snu dem til noe positivt, noe jeg kan lære av - jeg mente: noe jeg skal lære av. Jeg har en stemme som jeg nok ikke er redd for å bruke, og snakker lenge før jeg tenker. Grunnen til at jeg er høylytt er vel ikke fordi jeg nødvendigvis er oppmerksomhetssyk, mer fordi jeg har en litt dårlig hørsel og en trang om å bli hørt. Men ja, jeg er en typisk tenåring, og jeg er ganske oppmerksomhetssyk - det skal jeg innrømme. Jeg vil at folk skal like meg, akseptere meg og gi meg oppmerksomheten deres. Jeg elsker når folk bryr seg om meg, og jeg elsker å kunne bry meg om andre. Jeg ønsker å være en gavmild person, og det fineste jeg kan gi noen, er lykke. Jeg er også flink til å gi dem det motsatte, sorg og skuffelse, som jeg nevnte tidligere: jeg snakker før jeg tenker. Noe som ikke er en god egenskap. Jeg er også en ekspert på å overdrive situasjoner, henge meg opp i småting og å klage. Hvilken rett har jeg til å klage egentlig? Jeg som ble født i Norge, og lever et liv på roser. Jeg har ingen rett til det. Jeg er bare bortskjemt, dum og enda mer bortskjemt. Jeg får gratis skolegang, sykehus og all den omsorgen jeg trenger. Jeg har tusen av muligheter hver dag, for hvordan livet mitt skal være. Jeg har alltid et valg. Jeg kan velge om jeg skal prestere bra eller dårlig på en prøve. Jeg kan velge om jeg vil stå opp med et smil, eller surmule. Jeg kan velge hva jeg vil med livet mitt. Når alt dette er sagt, så vet jeg forsatt ikke hvem jeg er. Jeg er forvirret, det er sikkert, og lat. Jeg skal finne hvem jeg er, det må jeg. Hvordan kan de rundt meg si at de kjenner meg, når jeg ikke en gang kjenner meg selv? Men ja, jeg er 16 år og har mye tid. Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med dette innlegget, og jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med livet. Men jeg skal vertfall leve det, på en eller annen måte. HVEM ER DU?



 

S M I L

Jeg skrev dette innlegget for en stund siden
Vi lever i dag i en verden fullt med mange ulike mennesker, som snakker forskjellige språk. Noen har det nok vanskelig med å kommunisere med verden rundt dem. Men det finnes en måte som absolutt alle kan kommunisere på, og et språk alle kan snakke: det kalles å smile. Alle i hele verden kan smile. Om så du bor i en stamme i Amazonas, eller i Sverige. Det å bevege endene på lippene til en U eller forme munnen som en D
(snudd på siden), kan gjøre så mye for de rundt deg. Tenk deg om du var en person som var litt skjult for verden rundt deg - Du var kanskje ny på en skole, og følte at ingen godtok deg. Tenk om alle møtte deg med kalde blikk eller overså deg allerede fra dag 1? Tenk hvor mye det hadde betydd med et smil da, slik at du kunne følt deg litt verdsatt? Det er viktig å smile, mye viktigere enn mange tror. Det å smile er et tegn på godhet og glede. Kanskje du ikke kjenner personen, kanskje han er fra ett annet land - har det noe å si? Alle blir glad for et smil. Når du smiler til andre, ønsker de å smile tilbake til deg. Det dannes en god sirkel mellom dere, og begge to vil føle seg bra. Både du som gir gleden, og personen som mottok den.  Jeg synes alt for mange nordmenn er for høytidelige på seg selv, der de går rundt med nesene i sky. Selv om vi nok har pengene og det meste vi trenger, er vi ikke bedre enn andre. Det skader vel ikke å smile? 

Litt irritasjon på morgenkvisten

Jeg irriterer meg over når folk ligger ut et bilde av seg selv på facebook, og skriver under bildet: "Dette var ikke så fint, måtte bare ligge ut et" eller "Det er egentlig stygt".. Du hadde ikke lagt det ut om det virkelig var så gale. Finn dere en bedre måte å få oppmerksomhet på, vær så snill. 

Når jeg forteller hvordan jeg har det og folk sier "ja, jeg skjønner" NEI du skjønner faktisk ikke. Uansett om vi kanskje har vært i samme situasjon, skjønner du ikke hvordan jeg har det, hvordan ting er i MINE øyne. Men for all del, takk for støtten.

Når jeg ser film og folk spør "Så du det?", neeeeeei, jeg satt å stirret i bakken, jeg. Hold kjeft å la meg se filmen.

Når jeg sitter i bilen og blar gjennom radiokanaler uten å finne noe som helst å høre på, og når vi omsider er fremme, først da kommer en bra sang på. Noen ganger føler jeg radioen gjør det med vilje.
 


Når folk hele tiden "dør" over ting de synes eg morsomt. "ahahahhah, jeg dør" "Jeg dør, fysøren ass, hahahah" Greit nok at dere har opplevd noe morsomt, men HVOR MANGE GANGER SKAL DERE DØ? YOLO, liksooom.

Når vi ikke har noe god mat hjemme. Jeg går til kjøleskapet ca. ti ganger til dagen, i håp om å finne noe godt å spise. Men neida..

Når folk spammer facebook med hele sin livshistorie. "Jeg gren idag" "Nå spiser jeg frokost, ost og brød, nam" Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om hva du driver med sekund for sekund. Om jeg faktisk hadde lurt kunne jeg ha spurt, noe jeg desverre ikke kommer til å gjøre.

Når et tema blir diskutert og jeg har noe morsomt å fortelle, men før jeg kommer til ordet har vi byttet tema. Og om jeg tilslutt får ordet, har jeg mest sannsynlig glemt det, eller så er det veldig upassende i det nye temaet.

Når jeg har skrevet noe jeg selv ser på som et faktisk bra innlegg, og blogg.no begynner å kødde med meg. Eller så er det bare meg selv å skylde på. Men uansett når ting skjer slik at jeg kommer innpå en ny sider og alt det fantastiske jeg hadde brukt tiden min på å skrive, blir slettet.

Hva irriterer deg? 

Det er ett år siden

Det er helt rart hvor forandret alt er blitt på litt over ett år. Før sommer i fjor bodde jeg på en liten øy, utenfor en øy, utenfor Bergen. Jeg hadde det så fint. Jeg stortrivdes på skolen, hadde så mange fine venner og klarte meg bra. Fikk karakterer jeg var fornøyd med, og kanskje noe som var viktigst: jeg klarte faktisk å være meg selv. På skolen var jeg aldri redd for å dumme meg ut, fordi jeg visste på en måte at folk aksepterte meg. Det eneste som dro meg og humøret mitt ned var vel det at jeg visste at det hele snart var over..

Siste skoledag. Dagen jeg i et halvt år hadde gruet meg til, i flere år hadde håpt ikke skulle komme. Jeg skulle slutte på Sund. Jeg skulle flytte fra livet mitt, fra stedet jeg følte meg komfortabel. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting, hele dagen. Det eneste som gikk i hodet mitt var at dette var hade, at jeg dette var den siste dagen jeg kunne ta minibuss til skolen, få se alle folkene og føle meg så komfortabel. Først etter jeg hadde overlevd skoletimene, kom tårene. Ikke bare litt, men mye. Ville egentlig ikke avslutte to fine år slik. Ville egentlig avslutte det hele med et smil. Men jeg klarte det ikke. Tårene rant og rant, og jo fler personer som kom for å gi meg en klem, jo mer kom tårene. Jeg prøvde å si hade til de fleste, før jeg kom meg ut. Da var mine år på Sund over. 

Jeg tok bussen rett til fysioterapauten min, og så rett hjem. Jeg sprang fra bussen (noe jeg alltid pleier) i pøs regn og joggeklær. Det første som møtte meg når jeg gikk inn døren var lukten av taco. Jeg tenkte vel ikke så mye, og gikk inn mot kjøkkenet. Plustelig kom mange flotte personer mot meg. Mine bestevenner kom for å si hade. Jeg ble så glad, helt satt ut. 

Jeg klarer ikke lengre være meg selv på samme måte som jeg klarte på Sund, klarer ikke føle meg like komfortabel. Det er helt rart at det er 1 år siden jeg flyttet. Det føles som om det hele var et annet liv, og det var vel litt det også, på en måte. Jeg må takke alle dere som var rundt meg der oppe for å gjøre mine år på en øde øy så fantastiske. Jeg må takke alle for at de alltid stilte opp, lot meg være meg og mest av alt vil jeg takke dere for at  dere fikk meg til å føle meg verdifull, og viktig. Jeg savner Sund så utrolig mye, savner å gå på skole der, det å bo på en øy, fotball laget mitt, sartor, det å bo nærme mamma sin del av familien + 


Men uansett hvor vanskelig det var å flytte, og å gi slipp på alt det gode, er jeg ganske glad for at det skjedde nå. Jeg har møtt så mange personer, og blitt endel sterkere. Det var utrolig tøft, og det er det enda, men det var nok verdt det. Nå får jeg nesten se hva de neste årene bringer, og hvor jeg ender opp til slutt. Elsker både Sandnes og min kjære øde øy. Skulle ønske dette var nabo plasser, at jeg slapp alt savnet uansett hvor jeg reiste.. 

jeg er heldig


Selv om jeg noen ganger bare har lyst til å skrike, gråte og forsvinne fra jordens overflate - har jeg alltid så mange flere grunner til å smile. 

  Jeg har en familie som elsker meg.
  Jeg har så utrolig gode og støttendes venner.
  Jeg har to plasser jeg kan kalle mitt hjem.
  Jeg har verdens beste hund, og kanin.
  Jeg har fått oppleve utrolig mange herlige mennesker.
  Jeg har reist mye rundt i verden, og fått opplevd utrolig mye.
  Jeg har kjent alle mine besteforeldre, og virkelig fått noe å lengte etter.
  Jeg ble født og oppvokst i Norge, en glede i seg selv.
  Jeg bor i en familie med penger.
  Jeg er kanskje ikke den beste på skolen, men kan om jeg vil.
  Jeg klarer faktisk å spille fotball, og diverse idretter.
  Jeg har mange personer rundt meg som aksepterer meg for den jeg er.
  Denne lista kunne forsatt i evigheter, men poenget mitt er vel at jeg er så utrolig heldig, at jeg ikke forstår det selv.




Nå skal jeg reise inn til drømmeland! God natt søte blogglesere. Gi meg tre grunner til at du er lykkelig.

"Slutt å klag da"

"Gi meg en grunn til å slutte..."

Jeg vet at de fleste personer liker å omgi seg med folk som har en passe god selvtillit, og hater når folk forteller om alle deres problemer og negative sider(dette missliker nok spessielt gutter). Men det er faktisk et problem for mange jenter og gutter at de har dårlig selvtillit, vær glad for at de tør å gi beskjed til deg, og at de stoler på deg. Ja, noen ganger blir det litt for mye, og jeg vet at det kan være veldig irriterende. Men i steden for å rakke ned på dem på grunn av det, så prøv å hjelpe de. Fortell kjæresten din, eller vennen din hvor vakker h*n er, ligg merke til ting med dem, minn de ofte på deres positive sider, få de til å føle seg verdifull, få selvtilliten deres til å stige. Jeg vet vertfall hvor mye bedre jeg føler meg om noen forteller meg at håret mitt er fint når jeg har klippt meg, eller ligger merke til den nye buksa mi, eller bare sier at jeg er snill.  Alle elsker å få komplimenter, både gutter og jenter! Gi komplimenter. Du kan være med å bygge selvtilliten til de rundt deg sterkere, noe som også fører til mindre klaging. Ved å hjelpe andre med å bygge deres selvtillit, vil du merke at dette gjør noe med din selvtillit også. Få andre til å smile, og jeg kan nesten garantere deg at du vil smile selv! 




Noen som er enig/uenig? Kom med din meining. 

Skolestart nærmer seg

For 11 år siden stod jeg utforbi mitt gule hus i forsandveien 5 i ført et dongerikjole, med rosa t-skjorte under, rød sekk og bamse i hånden. Jeg hadde lenge gruet meg til denne dagen, men også gledet meg. Dette var dagen jeg skulle bli stor, og begynne på skolen. Jeg visste ikke hva jeg kom til å gjennomgå de neste 10 årene. Hvor mye slit, kunnskap, tårer og glede skole kunne medføre. Hvor mange fantastiske personer jeg skulle få oppleve, og kanskje noen mindre fantastiske. Jeg ante ikke hva livet kom til å by på, og hvor mye jeg ville vokse. Jeg var uviss om alle minnene jeg kom til å få, og alle de nye dørene som kom til å åpne seg for meg. Jeg kjente få jeg skulle begynne i klasse med - i gruppe rød. Det var vel egentlig kun Marie. Vi hadde alltid holdt sammen, og jeg var så glad at jeg skulle få oppleve dette sammen med henne. Da jeg stod der å ventet på å få reise til skolen, var vel det eneste jeg tenkte om den at det var "en plass hvor alle de store barna går". Jeg visste ikke hvor mange sterke vennskap den kom til å gi meg. Jeg visste ikke at jeg om kun 1 år måtte bytte skole, begynne på ny, få meg venner på ny, flytte fra Marie - og at jeg senere skulle flytte tilbake. Jeg visste ikke da at jeg snart kom til å miste min alt for gode besten, og nydelige snille farmor. Jeg visste så lite, selv om jeg hadde levd i 6 år, var jeg så ny i livet. 

Meg og Marie på førskole eller noe sånn.

Nå sitter jeg her, ferdig med 10 år med skole. Det føles godt, men også helt forferdelig trist. Disse 10 årene har gitt meg så mye og holde fast på, og om jeg fikk sjansen, ville jeg opplevd alt på nytt. Jeg hater det at jeg nå faktisk er stor, ikke sånn stor jente som begynte på barneskolen, men en stor jente som begynner på videregående. Tiden går alt for fort. Kunne gitt så mye for å bare være en liten drittunge, og stå utforbi huset mitt igjen, uten å vite. I morgen skal jeg møte Marie i forsandveien, slik jeg gjorde i 1.klasse, vi skal gå ilag til skolen. Denne gangen også med Karmen, Ida og Thea. Vi kommer til å gå bort der viss om at vi aldri kommer til å gå i samme klasse igjen. Vi skal gå inn på Sandnes vgs med helt blanke ark. Selv om jeg nå har mer kunnskap, aner jeg ikke hva som venter meg. Bak meg ligger mange gode og dårlige minner som alle har vært med på å danne den personen jeg er i dag, forann meg ligger mange dører som venter på å bli åpnes, personer som venter på å oppleves, og livet som venter på at jeg skal leve det.. 

jenta bak bloggen

- Jeg har en del humørsvigninger. Noen dager er jeg oppe i skyene, og synes alt er bra, mens andre dager er jeg mer likegyldig til alt. Likegyldigheten har komt mer etter jeg flyttet, men prøver å ta det meste med et smil og ønsker å bo i skyene permanent.

- Jeg er ganske "random". Jeg snakker og handler før jeg tenker, noe som til tider fører med litt rare blikk og dumme minner. Heheh.

- Jeg er egentlig ganske limt inn i barneverden. Jeg vil ikke bli eldre, liker ikke vokse opp, elsker disney, elsker å sove inne hos mamma, elsker å være barnslig. Det er nok den store verden jeg snart skal trø inn i som skremmer meg, jeg likte tryggheten jeg hadde rundt meg. 

- Jeg hater å gå uten sminke. Jeg viser meg aldri helt uten sminke til andre enn familen min. Jeg føler meg så uvel, og ekkel. 

- Jeg kunne bodd i slaskeklær. Hettegensere og joggebukser har alltid vært mine favoritt klesplagg. Jeg elsker klær som ikke strammer rundt meg. I slaskeklær føler jeg meg fri og mye mer vel.

- Jeg bryr meg alt for mye om hva folk synes om meg. "Synes de dette bilde er stygt?" "Vil det få nok likes?" "Synes de jeg oppfører meg teit nå?" "Hva skal jeg gjøre for å bli bedre?" "Vil dette gjøre slik at flere vil like meg?" "Er denne buksa fin nok?" "Er dette kanskje litt for mye herming?" +++. Slike tanker går gjennom hodet mitt flere ganger til dagen, og det er så irriterendes. Vi lever i en verden hvor den noen ganger føles umulig å være bra nok.

- Jeg har klart å holdt meg for snop, chips og brus i en uke. Må ha vært den sunneste uken i mitt liv! 

- Jeg missliker når folk begynner å skrive noe, eller hinter til noe, men avslutter det med "Glem det". Jeg driter i om det var viktig eller ikke, har du begynt skal du avlutte det også.

- Jeg elsker når folk føler seg trygg i nærheten av meg. Jeg vil aldri personer noe vondt, og det å sitte et smil på munnen til en person betyr utrolig mye for meg, uansett hvem det gjelder.

- Jeg kan virke litt overlegen før personer kjenner meg, det vet jeg. Jeg må beklage om jeg ikke er den jenta som tør å gå å snakke med alle, og kanskje holder meg mest til mine. Jeg mener heller aldri å fremstå som bedre enn noen andre, fordi det er jeg ikke. Jeg er bare usikker på meg selv, og føler meg ikke alltid god nok til å snakke med folk jeg ikke kjenner. Igjen kommer punktet ovenfor inn: "Jeg bryr meg alt for mye om hva folk synes".

Selv om du nå kanskje vet noen få fakta om meg har du ingen rett til å dømme meg - you know my name, not my story.

Fortell meg tre fakta om deg! 

Linn

19, Sandnes

Kategorier

hits