hits

Hvem er jeg?


Vel, jeg er Linn Hlland. Jeg har ganske mange humrsvigninger, og selv om jeg noen ganger er en deprimert drittunge, tror jeg at jeg kan spre litt glede til tider. Jeg tenker ofte at 9ende klasse var ret i mitt liv, ettersom jeg aldri har flt meg mer verdtsatt og glad, men egentlig er alle rene jeg har levd "rene i mitt liv". Jeg er 16 r, og har fyllt alle de 16 rene med gode og drlige minner, som gjr meg til den personen jeg er i dag. Jeg er stadig i en voksende periode, og ny i dette som kalles livet. Jeg er en person som gjr feil daglig. De feilene jeg gjr knekker meg litt, men gjr meg ogs sterkere. Jeg prver snu dem til noe positivt, noe jeg kan lre av - jeg mente: noe jeg skal lre av. Jeg har en stemme som jeg nok ikke er redd for bruke, og snakker lenge fr jeg tenker. Grunnen til at jeg er hylytt er vel ikke fordi jeg ndvendigvis er oppmerksomhetssyk, mer fordi jeg har en litt drlig hrsel og en trang om bli hrt. Men ja, jeg er en typisk tenring, og jeg er ganske oppmerksomhetssyk - det skal jeg innrmme. Jeg vil at folk skal like meg, akseptere meg og gi meg oppmerksomheten deres. Jeg elsker nr folk bryr seg om meg, og jeg elsker kunne bry meg om andre. Jeg nsker vre en gavmild person, og det fineste jeg kan gi noen, er lykke. Jeg er ogs flink til gi dem det motsatte, sorg og skuffelse, som jeg nevnte tidligere: jeg snakker fr jeg tenker. Noe som ikke er en god egenskap. Jeg er ogs en ekspert p overdrive situasjoner, henge meg opp i smting og klage. Hvilken rett har jeg til klage egentlig? Jeg som ble fdt i Norge, og lever et liv p roser. Jeg har ingen rett til det. Jeg er bare bortskjemt, dum og enda mer bortskjemt. Jeg fr gratis skolegang, sykehus og all den omsorgen jeg trenger. Jeg har tusen av muligheter hver dag, for hvordan livet mitt skal vre. Jeg har alltid et valg. Jeg kan velge om jeg skal prestere bra eller drlig p en prve. Jeg kan velge om jeg vil st opp med et smil, eller surmule. Jeg kan velge hva jeg vil med livet mitt. Nr alt dette er sagt, s vet jeg forsatt ikke hvem jeg er. Jeg er forvirret, det er sikkert, og lat. Jeg skal finne hvem jeg er, det m jeg. Hvordan kan de rundt meg si at de kjenner meg, nr jeg ikke en gang kjenner meg selv? Men ja, jeg er 16 r og har mye tid. Jeg vet ikke hva jeg vil oppn med dette innlegget, og jeg vet ikke hva jeg vil oppn med livet. Men jeg skal vertfall leve det, p en eller annen mte. HVEM ER DU?



S M I L

Jeg skrev dette innlegget for en stund siden
Vi lever i dag i en verden fullt med mange ulike mennesker, som snakker forskjellige sprk. Noen har det nok vanskelig med kommunisere med verden rundt dem. Men det finnes en mte som absolutt alle kan kommunisere p, og et sprk alle kan snakke: det kalles smile. Alle i hele verden kan smile. Om s du bor i en stamme i Amazonas, eller i Sverige. Det bevege endene p lippene til en U eller forme munnen som en D
(snudd p siden), kan gjre s mye for de rundt deg. Tenk deg om du var en person som var litt skjult for verden rundt deg - Du var kanskje ny p en skole, og flte at ingen godtok deg. Tenk om alle mtte deg med kalde blikk eller overs deg allerede fra dag 1? Tenk hvor mye det hadde betydd med et smil da, slik at du kunne flt deg litt verdsatt? Det er viktig smile, mye viktigere enn mange tror. Det smile er et tegn p godhet og glede. Kanskje du ikke kjenner personen, kanskje han er fra ett annet land - har det noe si? Alle blir glad for et smil. Nr du smiler til andre, nsker de smile tilbake til deg. Det dannes en god sirkel mellom dere, og begge to vil fle seg bra. Bde du som gir gleden, og personen som mottok den. Jeg synes alt for mange nordmenn er for hytidelige p seg selv, der de gr rundt med nesene i sky. Selv om vi nok har pengene og det meste vi trenger, er vi ikke bedre enn andre. Det skader vel ikke smile?

Litt irritasjon p morgenkvisten

Jeg irriterer meg over nr folk ligger ut et bilde av seg selv p facebook, og skriver under bildet: "Dette var ikke s fint, mtte bare ligge ut et" eller "Det er egentlig stygt".. Du hadde ikke lagt det ut om det virkelig var s gale. Finn dere en bedre mte f oppmerksomhet p, vr s snill.

Nr jeg forteller hvordan jeg har det og folk sier "ja, jeg skjnner" NEI du skjnner faktisk ikke. Uansett om vi kanskje har vrt i samme situasjon, skjnner du ikke hvordan jeg har det, hvordan ting er i MINE yne. Men for all del, takk for sttten.

Nr jeg ser film og folk spr "S du det?", neeeeeei, jeg satt stirret i bakken, jeg. Hold kjeft la meg se filmen.

Nr jeg sitter i bilen og blar gjennom radiokanaler uten finne noe som helst hre p, og nr vi omsider er fremme, frst da kommer en bra sang p. Noen ganger fler jeg radioen gjr det med vilje.



Nr folk hele tiden "dr" over ting de synes eg morsomt. "ahahahhah, jeg dr" "Jeg dr, fysren ass, hahahah" Greit nok at dere har opplevd noe morsomt, men HVOR MANGE GANGER SKAL DERE D? YOLO, liksooom.

Nr vi ikke har noe god mat hjemme. Jeg gr til kjleskapet ca. ti ganger til dagen, i hp om finne noe godt spise. Men neida..

Nr folk spammer facebook med hele sin livshistorie. "Jeg gren idag" "N spiser jeg frokost, ost og brd, nam" Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om hva du driver med sekund for sekund. Om jeg faktisk hadde lurt kunne jeg ha spurt, noe jeg desverre ikke kommer til gjre.

Nr et tema blir diskutert og jeg har noe morsomt fortelle, men fr jeg kommer til ordet har vi byttet tema. Og om jeg tilslutt fr ordet, har jeg mest sannsynlig glemt det, eller s er det veldig upassende i det nye temaet.

Nr jeg har skrevet noe jeg selv ser p som et faktisk bra innlegg, og blogg.no begynner kdde med meg. Eller s er det bare meg selv skylde p. Men uansett nr ting skjer slik at jeg kommer innp en ny sider og alt det fantastiske jeg hadde brukt tiden min p skrive, blir slettet.

Hva irriterer deg?

Det er ett r siden

Det er helt rart hvor forandret alt er blitt p litt over ett r. Fr sommer i fjor bodde jeg p en liten y, utenfor en y, utenfor Bergen. Jeg hadde det s fint. Jeg stortrivdes p skolen, hadde s mange fine venner og klarte meg bra. Fikk karakterer jeg var fornyd med, og kanskje noe som var viktigst: jeg klarte faktisk vre meg selv. P skolen var jeg aldri redd for dumme meg ut, fordi jeg visste p en mte at folk aksepterte meg. Det eneste som dro meg og humret mitt ned var vel det at jeg visste at det hele snart var over..

Siste skoledag. Dagen jeg i et halvt r hadde gruet meg til, i flere r hadde hpt ikke skulle komme. Jeg skulle slutte p Sund. Jeg skulle flytte fra livet mitt, fra stedet jeg flte meg komfortabel. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting, hele dagen. Det eneste som gikk i hodet mitt var at dette var hade, at jeg dette var den siste dagen jeg kunne ta minibuss til skolen, f se alle folkene og fle meg s komfortabel. Frst etter jeg hadde overlevd skoletimene, kom trene. Ikke bare litt, men mye. Ville egentlig ikke avslutte to fine r slik. Ville egentlig avslutte det hele med et smil. Men jeg klarte det ikke. Trene rant og rant, og jo fler personer som kom for gi meg en klem, jo mer kom trene. Jeg prvde si hade til de fleste, fr jeg kom meg ut. Da var mine r p Sund over.

Jeg tok bussen rett til fysioterapauten min, og s rett hjem. Jeg sprang fra bussen (noe jeg alltid pleier) i ps regn og joggeklr. Det frste som mtte meg nr jeg gikk inn dren var lukten av taco. Jeg tenkte vel ikke s mye, og gikk inn mot kjkkenet. Plustelig kom mange flotte personer mot meg. Mine bestevenner kom for si hade. Jeg ble s glad, helt satt ut.

Jeg klarer ikke lengre vre meg selv p samme mte som jeg klarte p Sund, klarer ikke fle meg like komfortabel. Det er helt rart at det er 1 r siden jeg flyttet. Det fles som om det hele var et annet liv, og det var vel litt det ogs, p en mte. Jeg m takke alle dere som var rundt meg der oppe for gjre mine r p en de y s fantastiske. Jeg m takke alle for at de alltid stilte opp, lot meg vre meg og mest av alt vil jeg takke dere for at dere fikk meg til fle meg verdifull, og viktig. Jeg savner Sund s utrolig mye, savner g p skole der, det bo p en y, fotball laget mitt, sartor, det bo nrme mamma sin del av familien +


Men uansett hvor vanskelig det var flytte, og gi slipp p alt det gode, er jeg ganske glad for at det skjedde n. Jeg har mtt s mange personer, og blitt endel sterkere. Det var utrolig tft, og det er det enda, men det var nok verdt det. N fr jeg nesten se hva de neste rene bringer, og hvor jeg ender opp til slutt. Elsker bde Sandnes og min kjre de y. Skulle nske dette var nabo plasser, at jeg slapp alt savnet uansett hvor jeg reiste..

jeg er heldig


Selv om jeg noen ganger bare har lyst til skrike, grte og forsvinne fra jordens overflate - har jeg alltid s mange flere grunner til smile.

Jeg har en familie som elsker meg.
Jeg har s utrolig gode og stttendes venner.
Jeg har to plasser jeg kan kalle mitt hjem.
Jeg har verdens beste hund, og kanin.
Jeg har ftt oppleve utrolig mange herlige mennesker.
Jeg har reist mye rundt i verden, og ftt opplevd utrolig mye.
Jeg har kjent alle mine besteforeldre, og virkelig ftt noe lengte etter.
Jeg ble fdt og oppvokst i Norge, en glede i seg selv.
Jeg bor i en familie med penger.
Jeg er kanskje ikke den beste p skolen, men kan om jeg vil.
Jeg klarer faktisk spille fotball, og diverse idretter.
Jeg har mange personer rundt meg som aksepterer meg for den jeg er.
Denne lista kunne forsatt i evigheter, men poenget mitt er vel at jeg er s utrolig heldig, at jeg ikke forstr det selv.




N skal jeg reise inn til drmmeland! God natt ste blogglesere. Gi meg tre grunner til at du er lykkelig.

"Slutt klag da"

"Gi meg en grunn til slutte..."

Jeg vet at de fleste personer liker omgi seg med folk som har en passe god selvtillit, og hater nr folk forteller om alle deres problemer og negative sider(dette missliker nok spessielt gutter). Men det er faktisk et problem for mange jenter og gutter at de har drlig selvtillit, vr glad for at de tr gi beskjed til deg, og at de stoler p deg. Ja, noen ganger blir det litt for mye, og jeg vet at det kan vre veldig irriterende. Men i steden for rakke ned p dem p grunn av det, s prv hjelpe de. Fortell kjresten din, eller vennen din hvor vakker h*n er, ligg merke til ting med dem, minn de ofte p deres positive sider,f de til fle seg verdifull, f selvtilliten deres til stige. Jeg vet vertfall hvor mye bedre jeg fler meg om noen forteller meg at hret mitt er fint nr jeg har klippt meg, eller ligger merke til den nye buksa mi, eller bare sier at jeg er snill. Alleelsker f komplimenter, bde gutter og jenter! Gi komplimenter. Du kan vre med bygge selvtilliten til de rundt deg sterkere, noe som ogs frer til mindre klaging. Ved hjelpe andre med bygge deres selvtillit, vil du merke at dette gjr noe med din selvtillit ogs. F andre til smile, og jeg kan nesten garantere deg at du vil smile selv!




Noen som er enig/uenig? Kom med din meining.

Skolestart nrmer seg

For 11 r siden stod jeg utforbi mitt gule hus i forsandveien 5 i frt et dongerikjole, med rosa t-skjorte under, rd sekk og bamse i hnden. Jeg hadde lenge gruet meg til denne dagen, men ogs gledet meg. Dette var dagen jeg skulle bli stor, og begynne p skolen. Jeg visste ikke hva jeg kom til gjennomg de neste 10 rene. Hvor mye slit, kunnskap, trer og glede skole kunne medfre. Hvor mange fantastiske personer jeg skulle f oppleve, og kanskje noen mindre fantastiske. Jeg ante ikke hva livet kom til by p, og hvor mye jeg ville vokse. Jeg var uviss om alle minnene jeg kom til f, og alle de nye drene som kom til pne seg for meg. Jeg kjente f jeg skulle begynne i klasse med - i gruppe rd. Det var vel egentlig kun Marie. Vi hadde alltid holdt sammen, og jeg var s glad at jeg skulle f oppleve dette sammen med henne.Da jeg stod der ventet p f reise til skolen, var vel det eneste jeg tenkte om den at det var "en plass hvor alle de store barna gr". Jeg visste ikke hvor mange sterke vennskap den kom til gi meg. Jeg visste ikke at jeg om kun 1 r mtte bytte skole, begynne p ny, f meg venner p ny, flytte fra Marie - og at jeg senere skulle flytte tilbake. Jeg visste ikke da at jeg snart kom til miste min alt for gode besten, og nydelige snille farmor. Jeg visste s lite, selv om jeg hadde levd i 6 r, var jeg s ny i livet.

Meg og Marie p frskole eller noe snn.

N sitter jeg her, ferdig med 10 r med skole. Det fles godt, men ogs helt forferdelig trist. Disse 10 rene har gitt meg s mye og holde fast p, og om jeg fikk sjansen, ville jeg opplevd alt p nytt. Jeg hater det at jeg n faktisk er stor, ikke snn stor jente som begynte p barneskolen, men en stor jente som begynner p videregende. Tiden gr alt for fort. Kunne gitt s mye for bare vre en liten drittunge, og st utforbi huset mitt igjen, uten vite. I morgen skal jeg mte Marie i forsandveien, slik jeg gjorde i 1.klasse, vi skal g ilag til skolen. Denne gangen ogs med Karmen, Ida og Thea. Vi kommer til g bort der viss om at vi aldri kommer til g i samme klasse igjen. Vi skal g inn p Sandnes vgs med helt blanke ark. Selv om jeg n har mer kunnskap, aner jeg ikke hva som venter meg. Bak meg ligger mange gode og drlige minner som alle har vrt med p danne den personen jeg er i dag, forann meg ligger mange drer som venter p bli pnes, personer som venter p oppleves, og livet som venter p at jeg skal leve det..

jenta bak bloggen

- Jeg har en del humrsvigninger. Noen dager er jeg oppe i skyene, og synes alt er bra, mens andre dager er jeg mer likegyldig til alt. Likegyldigheten har komt mer etter jeg flyttet, men prver ta det meste med et smil og nsker bo i skyene permanent.

- Jeg er ganske "random". Jeg snakker og handler fr jeg tenker, noe som til tider frer med litt rare blikk og dumme minner. Heheh.

- Jeg er egentlig ganske limt inn i barneverden. Jeg vil ikke bli eldre, liker ikke vokse opp, elsker disney, elsker sove inne hos mamma, elsker vre barnslig. Det er nok den store verden jeg snart skal tr inn i som skremmer meg, jeg likte tryggheten jeg hadde rundt meg.

- Jeg hater g uten sminke. Jeg viser meg aldri helt uten sminke til andre enn familen min. Jeg fler meg s uvel, og ekkel.

- Jeg kunne bodd i slaskeklr. Hettegensere og joggebukser har alltid vrt mine favoritt klesplagg. Jeg elsker klr som ikke strammer rundt meg. I slaskeklr fler jeg meg fri og mye mer vel.

- Jeg bryr meg alt for mye om hva folk synes om meg. "Synes de dette bilde er stygt?" "Vil det f nok likes?" "Synes de jeg oppfrer meg teit n?" "Hva skal jeg gjre for bli bedre?" "Vil dette gjre slik at flere vil like meg?" "Er denne buksa fin nok?" "Er dette kanskje litt for mye herming?" +++. Slike tanker gr gjennom hodet mitt flere ganger til dagen, og det er s irriterendes. Vi lever i en verden hvor den noen ganger fles umulig vre bra nok.

- Jeg har klart holdt meg for snop, chips og brus i en uke. M ha vrt den sunneste uken i mitt liv!

- Jeg missliker nr folk begynner skrive noe, eller hinter til noe, men avslutter det med "Glem det". Jeg driter i om det var viktig eller ikke, har du begynt skal du avlutte det ogs.

- Jeg elsker nr folk fler seg trygg i nrheten av meg. Jeg vil aldri personer noe vondt, og det sitte et smil p munnen til en person betyr utrolig mye for meg, uansett hvem det gjelder.

- Jeg kan virke litt overlegen fr personer kjenner meg, det vet jeg. Jeg m beklage om jeg ikke er den jenta som tr g snakke med alle, og kanskje holder meg mest til mine. Jeg mener heller aldri fremst som bedre enn noen andre, fordi det er jeg ikke. Jeg er bare usikker p meg selv, og fler meg ikke alltid god nok til snakke med folk jeg ikke kjenner. Igjen kommer punktet ovenfor inn: "Jeg bryr meg alt for mye om hva folk synes".

Selv om du n kanskje vet noen f fakta om meg har du ingen rett til dmme meg - you know my name, not my story.

Fortell meg tre fakta om deg!

Linn

21, Sandnes

Kategorier