Det er ett r siden

Det er helt rart hvor forandret alt er blitt p litt over ett r. Fr sommer i fjor bodde jeg p en liten y, utenfor en y, utenfor Bergen. Jeg hadde det s fint. Jeg stortrivdes p skolen, hadde s mange fine venner og klarte meg bra. Fikk karakterer jeg var fornyd med, og kanskje noe som var viktigst: jeg klarte faktisk vre meg selv. P skolen var jeg aldri redd for dumme meg ut, fordi jeg visste p en mte at folk aksepterte meg. Det eneste som dro meg og humret mitt ned var vel det at jeg visste at det hele snart var over..

Siste skoledag. Dagen jeg i et halvt r hadde gruet meg til, i flere r hadde hpt ikke skulle komme. Jeg skulle slutte p Sund. Jeg skulle flytte fra livet mitt, fra stedet jeg flte meg komfortabel. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting, hele dagen. Det eneste som gikk i hodet mitt var at dette var hade, at jeg dette var den siste dagen jeg kunne ta minibuss til skolen, f se alle folkene og fle meg s komfortabel. Frst etter jeg hadde overlevd skoletimene, kom trene. Ikke bare litt, men mye. Ville egentlig ikke avslutte to fine r slik. Ville egentlig avslutte det hele med et smil. Men jeg klarte det ikke. Trene rant og rant, og jo fler personer som kom for gi meg en klem, jo mer kom trene. Jeg prvde si hade til de fleste, fr jeg kom meg ut. Da var mine r p Sund over.

Jeg tok bussen rett til fysioterapauten min, og s rett hjem. Jeg sprang fra bussen (noe jeg alltid pleier) i ps regn og joggeklr. Det frste som mtte meg nr jeg gikk inn dren var lukten av taco. Jeg tenkte vel ikke s mye, og gikk inn mot kjkkenet. Plustelig kom mange flotte personer mot meg. Mine bestevenner kom for si hade. Jeg ble s glad, helt satt ut.

Jeg klarer ikke lengre vre meg selv p samme mte som jeg klarte p Sund, klarer ikke fle meg like komfortabel. Det er helt rart at det er 1 r siden jeg flyttet. Det fles som om det hele var et annet liv, og det var vel litt det ogs, p en mte. Jeg m takke alle dere som var rundt meg der oppe for gjre mine r p en de y s fantastiske. Jeg m takke alle for at de alltid stilte opp, lot meg vre meg og mest av alt vil jeg takke dere for at dere fikk meg til fle meg verdifull, og viktig. Jeg savner Sund s utrolig mye, savner g p skole der, det bo p en y, fotball laget mitt, sartor, det bo nrme mamma sin del av familien +


Men uansett hvor vanskelig det var flytte, og gi slipp p alt det gode, er jeg ganske glad for at det skjedde n. Jeg har mtt s mange personer, og blitt endel sterkere. Det var utrolig tft, og det er det enda, men det var nok verdt det. N fr jeg nesten se hva de neste rene bringer, og hvor jeg ender opp til slutt. Elsker bde Sandnes og min kjre de y. Skulle nske dette var nabo plasser, at jeg slapp alt savnet uansett hvor jeg reiste..

jeg er heldig


Selv om jeg noen ganger bare har lyst til skrike, grte og forsvinne fra jordens overflate - har jeg alltid s mange flere grunner til smile.

Jeg har en familie som elsker meg.
Jeg har s utrolig gode og stttendes venner.
Jeg har to plasser jeg kan kalle mitt hjem.
Jeg har verdens beste hund, og kanin.
Jeg har ftt oppleve utrolig mange herlige mennesker.
Jeg har reist mye rundt i verden, og ftt opplevd utrolig mye.
Jeg har kjent alle mine besteforeldre, og virkelig ftt noe lengte etter.
Jeg ble fdt og oppvokst i Norge, en glede i seg selv.
Jeg bor i en familie med penger.
Jeg er kanskje ikke den beste p skolen, men kan om jeg vil.
Jeg klarer faktisk spille fotball, og diverse idretter.
Jeg har mange personer rundt meg som aksepterer meg for den jeg er.
Denne lista kunne forsatt i evigheter, men poenget mitt er vel at jeg er s utrolig heldig, at jeg ikke forstr det selv.




N skal jeg reise inn til drmmeland! God natt ste blogglesere. Gi meg tre grunner til at du er lykkelig.

Linn

19, Sandnes

Kategorier

hits