Det er ett år siden

Det er helt rart hvor forandret alt er blitt på litt over ett år. Før sommer i fjor bodde jeg på en liten øy, utenfor en øy, utenfor Bergen. Jeg hadde det så fint. Jeg stortrivdes på skolen, hadde så mange fine venner og klarte meg bra. Fikk karakterer jeg var fornøyd med, og kanskje noe som var viktigst: jeg klarte faktisk å være meg selv. På skolen var jeg aldri redd for å dumme meg ut, fordi jeg visste på en måte at folk aksepterte meg. Det eneste som dro meg og humøret mitt ned var vel det at jeg visste at det hele snart var over..

Siste skoledag. Dagen jeg i et halvt år hadde gruet meg til, i flere år hadde håpt ikke skulle komme. Jeg skulle slutte på Sund. Jeg skulle flytte fra livet mitt, fra stedet jeg følte meg komfortabel. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting, hele dagen. Det eneste som gikk i hodet mitt var at dette var hade, at jeg dette var den siste dagen jeg kunne ta minibuss til skolen, få se alle folkene og føle meg så komfortabel. Først etter jeg hadde overlevd skoletimene, kom tårene. Ikke bare litt, men mye. Ville egentlig ikke avslutte to fine år slik. Ville egentlig avslutte det hele med et smil. Men jeg klarte det ikke. Tårene rant og rant, og jo fler personer som kom for å gi meg en klem, jo mer kom tårene. Jeg prøvde å si hade til de fleste, før jeg kom meg ut. Da var mine år på Sund over. 

Jeg tok bussen rett til fysioterapauten min, og så rett hjem. Jeg sprang fra bussen (noe jeg alltid pleier) i pøs regn og joggeklær. Det første som møtte meg når jeg gikk inn døren var lukten av taco. Jeg tenkte vel ikke så mye, og gikk inn mot kjøkkenet. Plustelig kom mange flotte personer mot meg. Mine bestevenner kom for å si hade. Jeg ble så glad, helt satt ut. 

Jeg klarer ikke lengre være meg selv på samme måte som jeg klarte på Sund, klarer ikke føle meg like komfortabel. Det er helt rart at det er 1 år siden jeg flyttet. Det føles som om det hele var et annet liv, og det var vel litt det også, på en måte. Jeg må takke alle dere som var rundt meg der oppe for å gjøre mine år på en øde øy så fantastiske. Jeg må takke alle for at de alltid stilte opp, lot meg være meg og mest av alt vil jeg takke dere for at  dere fikk meg til å føle meg verdifull, og viktig. Jeg savner Sund så utrolig mye, savner å gå på skole der, det å bo på en øy, fotball laget mitt, sartor, det å bo nærme mamma sin del av familien + 


Men uansett hvor vanskelig det var å flytte, og å gi slipp på alt det gode, er jeg ganske glad for at det skjedde nå. Jeg har møtt så mange personer, og blitt endel sterkere. Det var utrolig tøft, og det er det enda, men det var nok verdt det. Nå får jeg nesten se hva de neste årene bringer, og hvor jeg ender opp til slutt. Elsker både Sandnes og min kjære øde øy. Skulle ønske dette var nabo plasser, at jeg slapp alt savnet uansett hvor jeg reiste.. 

jeg er heldig


Selv om jeg noen ganger bare har lyst til å skrike, gråte og forsvinne fra jordens overflate - har jeg alltid så mange flere grunner til å smile. 

  Jeg har en familie som elsker meg.
  Jeg har så utrolig gode og støttendes venner.
  Jeg har to plasser jeg kan kalle mitt hjem.
  Jeg har verdens beste hund, og kanin.
  Jeg har fått oppleve utrolig mange herlige mennesker.
  Jeg har reist mye rundt i verden, og fått opplevd utrolig mye.
  Jeg har kjent alle mine besteforeldre, og virkelig fått noe å lengte etter.
  Jeg ble født og oppvokst i Norge, en glede i seg selv.
  Jeg bor i en familie med penger.
  Jeg er kanskje ikke den beste på skolen, men kan om jeg vil.
  Jeg klarer faktisk å spille fotball, og diverse idretter.
  Jeg har mange personer rundt meg som aksepterer meg for den jeg er.
  Denne lista kunne forsatt i evigheter, men poenget mitt er vel at jeg er så utrolig heldig, at jeg ikke forstår det selv.




Nå skal jeg reise inn til drømmeland! God natt søte blogglesere. Gi meg tre grunner til at du er lykkelig.

Linn

19, Sandnes

Kategorier

hits